Staten må ta ansvar

I løpet av noen tørre, varme og vindfulle forsommeruker har vi opplevd tre av de ti største skogbrannene i landet siden krigen. Deriblant den desidert største, i Froland ser det ut til å være svidd av et tre ganger så stort område som da «gamlerekorden» ble satt på Elverum i slutten av juni 1976. Göran Persson sa på Skogtinget 3. juni at det aldri tidligere hadde brent i skogene i Norrland på denne årstiden, og satte det i sammenheng med de menneskeskapte klimaendringene.

Vel, uansett årsak har forsommerens begivenheter vist at skogbranner er noe vi må regne med og være forberedt på å takle. Vi slutter oss ikke til dem som mener håndteringen av årets branner har vært skandaløs, men at det er avdekket et forbedringspotensiale må det være tillatt å si.

En skogbrann med størrelse som i Froland er en naturkatastrofe og en altfor stor oppgave for et lokalt brannvesen. Slukningsutgiftene (minus helikopterkostnadene som dekkes av Staten) for kommunen ser ut til å beløpe seg til 60 millioner kroner, trolig det dobbelte av verdiene som har gått tapt. Også Kommunaldepartementet ser visst det urimelige i at den lille kommunen skal gå konkurs på grunn av skogbrannen, og tilbød seg raskt å dekke halvparten. Vi synes staten burde dekke en langt større andel, slik tilfelle er ved flom- og raskatastrofer.

Men statens ansvar bør ikke begrenses til det økonomiske. Det er heldigvis slik at de fleste lokale brannmestere har liten eller ingen erfaring med skogbrann. Dermed kan man heller ikke forvente at de skal gjøre alt riktig når en storbrann bryter ut. Vi synes at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) bør etablere en sentral beredskapsgruppe bestående av de mest erfarne skogbrannslukkerne i landet, og der skogbruket også er representert. For som reportasjene i dette bladet viser er det idag ingen selvfølge at brannfolkene har tilgang på den detaljerte informasjon som finnes i skogbruksplanene. Og det er for dårlig.

Skogbrannfare oppstår ikke over natta, det kreves noen uker med tørt vær. I slike perioder bør en sentral operasjonsledelse være i beredskap og kunne trå til på kort varsel. Helikopter må også være raskt tilgjengelig, det samme gjelder hogstmaskiner og lokale bakkemannskap. Det er antagelig et av menneskets dypeste instinkter at brann skal bekjempes med alle midler, det dukker alltid opp mange frivillige som gjerne vil bidra når skogen brenner. Uten en ledelse med erfaring i organisering og et realistisk forhold til hvor det er mulig å stoppe en skogbrann, kan innsatsviljen være til liten nytte.

Vi som er gamle nok husker at den legendariske «brønndreperen» Red Adair kom og stoppet oljeutblåsningen på Bravoplattformen i 1977. Han hadde spisskompetanse og reiste verden rundt for å rydde opp i disse sjeldne, men alvorlige situasjonene. Det finnes sikkert noen som kan fylle en lignende rolle ved store skogbranner i Norge – på statens regning.