En vrien sak

En vrien sak

I fjor var aprilutgaven av Norsk Skogbruk fullt av «krisestoff». Södra Cell Tofte hadde stoppet og store lagere av massevirke gjorde at svært mange skogsentreprenører måtte ta seg en ufrivillig og lang pust i bakken. Det var rett og slett stille i skogen. I skrivende stund er situasjonen en helt annen, alle kjører det remmer og tøy holder for å få ut mest mulig virke på det som måtte være igjen av vinterføre. Avsetningsproblemer er ikke noe tema.

Konjunktursvingninger er ikke noe nytt i skogbruket, og det er i alles interesse at skogeierne i noen grad tilpasser seg disse, det er naturligvis ikke ønskelig å holde jevn aktivitet hvis det medfører at det avvirkes tømmer det ikke er kjøp­ere til og motsatt er det selvsagt bra at det avvirkes ekstra når tømmermarked og driftsforhold drar i samme retning, slik tilfellet har vært i vinter.

For de fleste skogeiere gir dette mulighet for gunstige tilpasninger, stadig færre er avhengig av løpende inntekter fra sitt skogbruk. Og selv om skogeierandelslagene framstår som aktørene i tømmermarkedet og entreprenørenes «motpart» er det grunn til å minne om at det fortsatt er den enkelte skogeier som fatter beslutning om hogst, og som dermed bestemmer hvilket  kvantum som til enhver tid avvirkes.

Men for entreprenørene skaper dette en vanskelig situasjon, de fleste av dem har høye, månedlige innbetalinger til leasingselskaper, og er svært sårbare for lengre driftsstans. Vårt inntrykk er at det i alle leire er økende forståelse for de øvrige aktørenes situasjon. Vi så i fjor at enkelte andelslag pådro seg ekstra kostnader for å berge det som fortsatt kalles driftsapparatet.  Vi opplever også at det i vinter har vært en viss tilbakeholdenhet med å øke kapasiteten igjen. Og det er fornuftig, det er jo faktisk ingen menneskerett å få avvirket sitt tømmer umiddelbart etter at man har løftet telefonrøret.

Det finnes ingen genial løsning på dette problemet, det handler om skape levelige kår for alle innenfor de rammene som er. Og som det sies inne i  bladet,  ryddige kontraktsforhold, en  bedre fordeling av risikoen mellom aktørene og mer robuste enheter på entreprenørsiden vil gjøre det mulig å opprettholde den kompetansen skogbruket er avhengig av.

Gledelige toner

Med glede, og en viss forbauselse må det innrømmes, registrerer vi Glommen Skogs ambisiøse  holdning til planting og skogkultur.  Ingen kan beskylde dette skogeierandelslaget for ikke å kunne regne, når skogsjef Mads Jensen tar til orde for mer og tettere planting med foredlede planter er det grunn til å tro at det er lønnsomt. Skogfondsordningen er en viktig faktor i regnestykket. Vi håper dette budskapet synker inn, så slipper vi kanskje å være den generasjonen som sørget for at tilveksten i norske skoger kulminerte.