Fra CO2-frykt til karbonforvaltning

Tidligere landbruksminister Johan C. Løken, nå styreleder i Det norske Skogselskap, lanserte i sitt foredrag på Bioenergi seminaret på Sola 22.10.08 at man må flytte fokuset i klimapolitikken fra CO₂ kutt til aktiv karbonforvaltning.

Klimaproblemene kommer av at de fossile ressursene, kull, olje og gass, som er forhistorisk karbon gjøres om til CO₂ og skaper ubalanse i det naturlige kretsløpet av karbon.

Årlige strømmer av karbon fra fossile ressurser og fra regnskog som ødelegges, holdt opp mot binding i økt plantevekst, får en en negativ utvikling med 10 mot 3 beregnet i gigatonn rent karbon. Sammen med denne utviklingen overvåkes lager av karbon i atmosfæren, i vegetasjon og jordsmonn samt i tradisjonell skog. I dag lagres like mange gigatonn karbon i verdens skoger som i atmosfæren. Det er mulig å fordoble kapasiteten til CO₂ opptak i verdens skoger. På lokalt plan har en fagpolitisk gruppe i fylkene fra Rogaland til Finmark funnet ut at en kan plante klimaskoger langs kystlinjen som kan binde like mye CO₂ som utslippene fra hele den norske bilparken.

Verdens skogarealer er halvert i historisk tid. I dag er det et politisk mål å lagre mer karbon for å kjøpe seg tid til fremtidig bærekraftig utvikling. Det kan skje ved å dreie energiforbruket over på fornybare energikilder som vannkraft, vindkraft og ikke minst bioenergi.

Det er planteveksten som gir CO₂ binding. Det er aktivt skogbruk med planting, skogkultur og produksjon av trematerialer og bioenergi som gjør nytten. Å frede skog, er ikke et klimatiltak som gjør nytte verken nasjonalt eller internasjonalt (regnskog).  Skog som råtner frigjør CO₂ igjen.

Å flytte fokuset over på å øke binding av karbon i skog og bygningsmaterialer, samt å øke bruk av fornybar energi som bio, vind og vannkraft, vil en raskere oppnå resultater for klima enn å kjempe for CO₂ kutt som vil ha mye større motstand i opinionen. CO₂ kutt er viktig, men fokuset må skiftes til der en raskest får mest utbytte. Da er en over på aktiv karbonforvaltning som Johan C. Løken foreslår.

Utfordringene oppstår ved at en får konfliktlinjer mot andre verdier og samfunnsinteresser. Noen såkalte naturvernere er gjerne for bioenergi, men i mot skogbruk. De er gjerne for vindkraft, men mot vindmøller.